Tirsdag 29 oktober satte Sagatun Brukerstyrt Senter, Mental Helse Hamar og Hamar kino opp filmen Lykkepillen med debatt etterpå.
Det var nesten fullsatt kinosal da dokumentarfilmen «Lykkepillen» ble vist på Hamar kino, hovedrolleinnhaver Silje Marie var til stede under filmen og med i debatten etterpå. Vi fikk et innblikk i hennes sterke historie som pasient i psykiatrien. Silje Marie hadde tunge diagnoser som schizoaffektiv- og dissosiativ lidelse. Hun hørte stemmer, hallusinerte, drev med alvorlig selvskading, hadde spiseforstyrrelser og prøvde gjentatte ganger å ta livet sitt. Hun var så syk at ingen trodde at hun noen gang kunne bli frisk. Men etter 10 år i psykiatrien, 10 år med tvangsinnleggelser, isolasjon, beltelegging, elektrosjokkbehandlinger og tung medisinering ble hun til slutt helt frisk. Den store forskjellen ble den psykiatriske sykepleieren Lone som strakk seg lengre enn det som var vanlig og akseptert med tanke på nærhet og egeninnsats.
Det er en sterk historie hun forteller, der hun har tatt research av alle dokumentene og journalene i hennes kontakt med helsevesenet. Silje Marie stiller spørsmål til involverte psykologer og leger og prøver å komme til bunns i hvordan hun kunne havne slik på sidelinjen av sitt eget liv. Det er en rørende historie om et menneskes skjøre utgangspunkt, hvor det skakkjørte livet kommer på rett kjøl med stor hjelp av en enkelt psykolog og en sykepleier som støttet Silje Marie og som ikke ga seg. Men det er også historien om ei ung jente med knust selvbilde som hadde blitt mobbet og som mistet 10 år av livet sitt. Hvorfor gikk det så galt? Hadde hun trengt å gjennomgå det som hun selv omtaler som «10 år med tortur»? Det er disse spørsmålene Silje Marie leter etter svar på i dokumentarfilmen «Lykkepillen».
Konferansier Tor Inge Martinsen ledet debatten etter filmen og gav panelet rom for å reflektere over innholdet i filmen, samtidig som han løftet frem viktige temaer og drøfte videre. Panelet var samstemte i at det er en sterk historie og pasient og brukerombud Tom Østhagen sa han var sjokkert over at en ikke evnet og stoppe medisineringen før. Han sa videre at det er vanskelig og se at det som har vært gjort er faglig forsvarlig og at vi må lytte mer til pasientene når de melder om bivirkninger. Kårhild fortsatte med at det er en overdrevet tro på virkning av medisiner, og at vi ikke må gå i den fellen og tro at dette er et enkelttilfelle. Det er vanlig i ungdommen og ha det vanskelig og medisiner kan ikke være førstevalget. Benedicte var enig med resten av panelet at medisinbruken filmen viser ikke er forsvarlig, men at en ikke må glemme at mange har nytte av medisiner. Vi skal lytte mer til pasientene og vi skal bli bedre hver dag avsluttet hun. Ragnfrid sa at for at 1 skal ha nytte av slike medisiner må vi medisinere 5, hun refererte videre til Peter Gøtzche, som mener de tallene er altfor snille. Ole Andreas sa at filmen viser en ganske vanlig historie og at det er to forhold som tas opp, medisiner versa menneskelige forhold. Han fortalte at han i 2013 ble kontaktet av aksjonsgruppa for medisin frie behandlingstilbud, allerede i 2010 stod det i oppdragsdokumentene til helseforetakene at en skulle ha medisinfrie tilbud. Dette viste seg vanskelig og få til og Ole Andreas startet da det første medisinfrie tilbudet Hurdalsjøen Recoverysenter. For å hente inspirasjon dro han til Sagatun som han sa er best på recovery.
Vider stilte Tor Inge spørsmål om hva vi kan gjøre for å skape et mer medmenneskelig psykisk helsevern. Her løftet Mona frem at noen ganger er det nok og bli møtt med et håndtrykk og spurt hvordan du har det. Viktig og bli møtt som på Sagatun hvor vi har kontor, med en klem og føle at vi virkelig blir verdsatt. Ragnfrid mente vi må gjøre noe med måten vi blir møtt på, en blir møtt som om det er noe annerledes med en at et er noe gærent med hjernen, mens det vi kommer for er relasjonelle og essensielle problem og så er løsningen kjemi! Benedicte sa at noen har opplevd traumer, men jeg mener at det fins psykisk sykdom. Ole Andreas fulgte opp med at vi er prisgitt det menneskelige og viktig at systemet legges opp til å stille de riktige spørsmålene som «hva er viktig for deg, hva vil du ha og hva er ditt livsmål?». Tom viste til at vi jobber for pasientens helsevesen og at en da trenger tid for å drive behandling og ha den menneskelige faktoren inne. Silje Marie var klar på at du får ikke til en god relasjon uten at kjemien er på plass. Lone tålte meg på godt og ondt og holdt alltid det hun lovte.
I panelet satt:
- Silje Marie Strandberg, Hovedrolleinnhaver
- Benedicte Thorsen-Dahl (Divisjonsdirektør SIHF Divisjon psykisk helsevern)
- Ole Andreas Underland, Adm. Direktør Incita AS. Hurdalsjøen recoverysenter
- Mona Engen, Leder Mental Helse Hamar
- Ragnfrid Kogstad, Professor i psykisk helsearbeid. Høgskolen i Innlandet
- Tom Østhagen, Pasient og brukerombud Innlandet
- Kårhild Husom Løken, Daglig leder Sagatun Brukerstyrt Senter
En sterk dag med et utrolig viktig og alvorlig budskap. Takk til Silje Marie, Tor Inge, Mona, Benedicte, Tom, Ole Andreas, Kårhild og Ragnfrid som bidro til at vi fikk et innblikk i et svært viktig tema!
Referat Mariann Haukland og Anne Grønnlien
På Sagatun mener vi medvirkning er så viktig i en bedringsprosess at man bør omdefinere det til brukerstyring. For å kunne leve et friskere liv må man selv sitte i førersetet og ha makt og kontroll over det som skjer. Dette tenker vi er viktig i en recovery- eller bedringsprosess.