Sagatun Brukerstyrt Senter, Mental Helse Hedmark og Stangehjelpa satte opp filmen «Dødsårsak Ukjent» på Hamar Kino torsdag den 08.06.17 og arrangerte en debatt etter filmen.
Paneldebatten ble ledet av Tor Inge Martinsen. I panelet deltok regissør av filmen Anniken Hoel, leder i Fellesaksjonen Jill Arild, leder i Mental Helse Hedmark Gry Nørstenget, avdelingsleder på Sagatun Mariann Haukland, leder for Stangehjelpa Birgit Valla, psykiater Morten Juell, leder for Nasjonal Kompetansetjeneste for rus og psykiske lidelser Lars Lien.
Jeg tror alle i salen ble opprørt over medisinindustriens kyniske manipulering av både helsevesenet, politikere og folk flest for å få solgt mest mulig. Flere av medikamentene har alvorlige bivirkninger, blant annet plutselig død slik søsteren til Anniken Hoel døde av. Bivirkningene er imidlertid veldig underrapportert, og man regner med at det er ca 2500 dødsfall i Norge der dødsårsaken er plutselig død og hvor medikamenter kan være en betydelig årsak.
Det ble blant annet sagt at profittmotiver styrer hele feltet. Lars Lien påpekte at psykiatrien må ta sin del av ansvaret, men at man også må se på lovverk og samfunnsstrukturer, fordi vi lever i et medikalisert samfunn der diagnoser er inngangsbilletten for å ha rett til helse- og velferdstjenester.
Medisinindustrien bruker millioner av kroner på lobbyvirksomhet for å påvirke beslutningstagere til å godkjenne og ta i bruk deres produkter. Anniken Hoel fortalte at det i virkelighetens verden er enda mer samrøre mellom medisinindustrien, politikere, offentlige myndigheter og legestanden enn det som kom fram i filmen, bl.a. ved at man finner mange psykiatere på lønnslistene til medisinfirmaer.
Birgit Valla stilte et stort spørsmålstegn ved dagens måte å drive psykiatrisk behandling på. Det må finnes bedre måter å hjelpe folk på og vi må stille spørsmålene:
Hva er viktig for deg?
Hvordan skal vi hjelpe deg på best mulig måte?
Filmen avsluttes med at vi må gå en helt ny vei for å hjelpe mennesker med psykiske helseproblemer. Her var Gry Nørstenget, Mariann Haukland og Jill Arild enige på flere punkter, bl.a. at «Det er et liv som skal leves og i tillegg til å være i en god hjelpende relasjon trenger bruker mening i livet». Menneskerettighetene må få større plass brukerorganisasjonene må presse hardere på og være tøffere i sitt møte med helsetjenestene og vi må hjelpe mennesker ut i aktivitet og trygge omgivelser. Mariann Haukland tok til orde for at vi må gå bort fra brukermedvirkning og innføre brukerstyring med helsepersonell medvirkning.
Psykiaterne var også enige i at det er behov for å gjøre endringer i dagens praksis, men at vi ikke må forkaste medisinene helt fordi de gir god hjelp til svært mange. Problemet er overmedisinering og at man ikke har og nok kunnskap om virkning og bivirkninger av flere av medisinene som brukes innenfor psykiatrisk behandling.
Her er noen av momentene som kom fram for å finne en ny vei til behandling av psykiske helseproblemer:
Det er behov for mer forskning og mer penger til forskning på hva som bidrar til et meningsfullt liv.
Vi må ha et system som virker for menneskene og ikke for systemet.
Det er behov for bolig, sosialt nettverk og meningsfull aktivitet, som en del av en helhetlig behandling.
Man må ta pasientene på alvor.
Psykiatrien må tørre å ta debatten og se på seg selv med kritisk blikk.
Vi trenger å utvikle nye og alternative metoder for behandling av psykiske lidelser. Her ble spesielt recovery og «Åpen dialog» som man brukes i Finland og flere steder i Norge, trukket fram som gode eksempeler.
Alle ga uttrykk for at filmen gjorde et sterkt inntrykk og at den burde bli læremiddel i opplæring av leger, psykiatere og annet medisinsk helsepersonell. Både fra panelet og fra salen var det mange honnørord til Anniken Hoel for å ha laget en så personlig og så modig film, og for den grundige jobben hun har gjort gjennom de 10 årene det har tatt henne å lage filmen.