Etter 30 behandlinger fant Ole Christian noe som gav han mening i livet – han har nå vært rusfri i 9 år.
Janette, Ann Kristin og Jon åpnet temakvelden med flott musikk, Mariann var konferansier og åpnet med å fortelle at et av hovedsatsingsområdene for Sagatun er å dyktiggjøre oss på hva som bidrar til bedring og mestring sett fra ett brukerperspektiv, slike temakvelder er derfor veldig viktig.
Ole Christian forteller om en lang historie som rusavhengig, første gang han ruset seg var han 13 år. «Jeg var veldig disponert for å bli rusavhengig og tenkte ikke på konsekvenser». Allerede som 16 åring var han blitt fysisk avhengig av morfin. Som 14 åring hadde han sitt første behandlingsopplegg. Etter flere mislykkede behandlingsopphold, hadde han ett behandlingsopplegg som 17 åring, etter det holdt han seg rusfri i nesten 7 år. Det var et beintøft liv som rusavhengig og klare å holde seg rusfri. Når en har ruset seg over tid gjør det noen med dopaminnivået, og den naturlige produksjonen og det tar en tid før det kommer naturlig produksjon igjen i gang igjen (dopaminen er det som gjør at vi føler glede). For Ole Christian var livet som rusfri grått og trist, han satt i sofaen og visste ikke hva han skulle gjøre og det tok 3 år begynte han å føle glede igjen. Etter ett sykehusopphold ramlet han utpå igjen etter å ha fått smertestillende behandling på sykehuset og han ramlet lenger ned enn der han hadde slutta. Han prøvde desperat å komme i behandling og har 30 behandlingsopplegg bak seg. Han prøvde desperat å holde seg rusfri, men ramlet rett ut på igjen, trangen til rus var for sterk. Ole Christian havnet etter hvert på gata i København, så i Oslo og Lillehammer. Behandlingen hjalp, men han klarte ikke å holde seg rusfri. Ole Christian forteller at han orket ikke å leve det livet, men klarte ikke å slutte å ruse seg. Han holdt på å miste fullstendig håpet om å klare å komme ut av rusen, men gikk for det mottoet at «den som ikke gir opp må klare det til slutt».
En av de tingene som gjorde at Ole Christian til slutt kom seg ut av rusmisbruk var at han fant seg en interesse, som kunne fylle det tomrommet som var etter å ha sluttet med rus. Det var ikke lett etter så mange år hvor alt hadde dreid seg om rus. Han hadde et lite ønske om å lære seg gitarspilling, og begynte å lære litt gjennom Youtube. Etter behandling flyttet Ole til Hamar og ble kjent med Sagatun. «For meg ble det en veldig stor del av rehabiliteringen. Å finne noe som ga mening i livet, der var Sagatun midt i blinken». I tillegg var det å få nye venner og ett sted man følte seg trygg viktig i prosessen. For å slutte å ruse seg må en forandre hele mentaliteten sier Ole Christian. I tillegg var det også veldig viktig med råd fra dem som hadde gått foran, det ga håp. Han fikk også behandling for ADHD, noe han var redd ville trigge han, men heldigvis var det motsatt. Han forteller også at alle behandlingsoppholdene har lært han litt i det minste lærte han hva han ikke skulle gjøre neste gang. I dag har Ole Christian vært rusfri i nesten 9 år, han er gift og for 2 år siden ble han pappa. Noe han sier er det største som har skjedd i livet hans.
«På Stabburshella glemmer jeg alt som har med sosial angst å gjøre».
Inger Marie forteller om en trygg og god barndom, men på skolen var det mye mobbing. I 92 fikk hun plutselig sosial angst og angstanfall. Hun går på medisiner for det den dag i dag og må ha det for å fungere. Hun bodde i en periode med en som var periode dranker, men han var veldig snill. Etter det bodde hun en periode sammen med en som var sint. Hun følte seg helt alene og var veldig ensom. I 2011 flyttet hun til Fagernes og dagen etter at hun kom til Valdres hørte hun om Stabburshella. Etter 2 dager oppsøkte hun Stabburshella, da hun kom inn glemte hun alt som hadde med sosial angst å gjøre. «det var så god atmosfære, og jeg hadde likesinnede å prate med». Likevel slapp ikke depresjonen og angsten helt taket. Inger Marie fortelle at hun har fått flere verktøy etter hvert, som nettverksmøte på Stabburshella, og fått være med på mange seminarer. Inger Marie forteller også at hun har vært så heldig og fått gå 2 selvstyrkingskurs med Sagatun. «Når jeg er deprimert bruker jeg det jeg lærte på selvstyrkingskurset og føler meg litt bedre med en gang». Har også hatt nytte av kurs med Alarm.
«Det at jeg står her viser at jeg er sterkere enn jeg var for 10 år siden. Stabburshella har vært veldig viktig i denne tiden. Den tilliten jeg ble vist, den gode og rause atmosfæren gjør at jeg kan stå her i dag og fortelle min historie».
«På Selvstyrkingskurs lærte jeg å bytte ut ja med nei».
Helene forteller at hun ble mobbet fra 4 -5 klasse og at ingen dager var like. Hjemme var det heller ikke helt greit. «Noen dager når jeg kom hjem var mamma imøtekommende, andre ganger var hun sur og tok meg hardt i armen». Helene forteller om en ungdomstid hvor hun var veldig ensom og alene. For 9 år siden møtte hun på Stabburshella og fikk en ny hverdag. Fikk venner, møte likesinnede og hadde i en periode jobb der og hadde ansvar for det kreative, «jeg er veldig glad i det kreative» forteller Helene. Har også deltatt på selvstyrkingskurs og lærte veldig mye, noe av det viktigste var å bytte ut ja med nei noen ganger. «I tillegg lærte jeg å sette ord på ting og si det jeg mener». På 10 års jubileet til Stabburshella var Helene konferansier, noe hun klarte med glans.
På temakvelden onsdag 1.12 hørte vi 3 sterke historier, som sitter dypt i oss som satt og hørte på. Disse historiene viser hvor viktig det er å finne noe som gir mening i livet. De tre fortalte om viktigheten av et raust og inkluderende miljø når den som kommer innom sliter. I tillegg viser alle tre historiene hvor viktig det er å ha noe å gå til ved siden av behandling, alle 3 er klare på hvor viktig «det» brukerstyrte senteret de har gått på har vært for deres bedringsprosess.
«Det er et liv som skal leves og det må finnes noe som gir mening i livet».
Det er et liv som skal leves og ved siden av behandling må det også finnes noe som gir mening i livet. I «Skipper og los» setter brukerne ord på Sagatun som et recoverynærende miljø og bedring som sosial prosess. «Sosialt nettverk skapes. Huset, legger vekt på ferdigheter hos den enkelte- fremmer det en kan utføre og bidra med. Huset bygger tillit og bidrar til gode rammer rundt bedringsprosessen (tillit tar tid å bygge opp, og om en i utgangspunktet er sårbar og har opplevd mange nederlag, har en kanskje vanskeligere for å stole på folk)».
Takk til Ole Christian, Inger Marie og Helene som delte sine historier. Takk til Jeanette, Ann Kristin og Jon for flott musikk og til slutt takk til Kim og Anders som gjorde streaming mulig.