Dan Viggen var 17 år da han droppet ut av skolen for å bli profesjonell musiker. På scenen var det ingen som lo av ham, ingen som sa han kom fra en rar familie. År etter år underholdt han landet rundt. Men turnelivet hadde en pris. I nesten 25 år hadde amfetaminen overtaket. På Sagatun Brukerstyrt Senter høster han applaus på nytt, som musiker og erfaringskonsulent.
Publisert: 03.11.2022
Av: TINE FALTIN
— For første gang føler jeg tilhørighet. Her får jeg brukt hele meg, sier Dan Viggen (50).
På barneskolen, blant jevnaldrende i ungdomstida, ja, selv som musiker, tett på det han liker aller best, følte han seg utenfor.
— Som musiker levde jeg med et skjult rusproblem. Folk så på meg som hektisk, mager, men vellykket. Mange forsto ikke at jeg var rusavhengig, forteller han.
Til slutt veide den 190 centimeter høye musikeren 49 kilo. Da sa det stopp.
Stolt og brukerstyrt
Han møter oss på Hamar, foran en staselig sveitservilla som engang huset Norges første folkehøyskole. I dag heter stedet Sagatun Brukerstyrt Senter og er fylt av musikk og recovery-aktiviteter. Dan er full av lovord om stedet.
— Sagatun er ekte brukerstyrt. Brukerne bestemmer alt og gjør alt. Se hvor flott huset er blitt! Brukerne har pusset det opp fra topp til tå, sier han stolt.
Første gang han kom hit var i 2016. Nølende, som bruker. At han senere skulle få jobb her var utenkelig. I lang tid turte han ikke oppsøke senteret, enda han gjerne ville. Det var tryggere hjemme.
— Jeg vet hva dørstokkmila er. Jeg forstår hva folk sliter med, sier han.
Hippieforeldre
I musikk-kjelleren forteller han om jobben som erfaringskonsulent innen musikk og om livet sitt. Han mener han ble unnfanget i LSD-rus i fristaden Christiania i København.
— Foreldrene mine kom fra ressurssterke familier, men var unge og eventyrlystne og dro til København. Moren min var under 18 år da hun ble gravid med meg. Da hun ikke ville oppgi navnet på barnefaren, ble hun kasta ut hjemme. Slik begynte livet for meg. Jeg har nesten alltid følt at jeg er i veien, sier han.
Det unge og eventyrlystne paret hadde utfordringer, men holdt sammen og fikk etterhvert tre barn. Familien slo seg ned utenfor Hamar på et forfallent småbruk, uten tv, telefon og bil. «Hippiefamilien» ble lagt merke til.
— Jeg ble kalt narkoman fra jeg var sju år fordi faren min hadde langt hår og røykte hasj. Jeg var en liten gutt og ante ikke hva de snakket om, forteller Dan.
Flau over familien
Han beskriver oppveksten som turbulent. Foreldrene var begge hjelpepleiere, bare moren var stabil.
— Faren min kjørte i lange perioder mest rundt på en Tempo Corvette, sier han.
Familien flyttet etterhvert til Hamar, men fortsatte å leve på siden av samfunnet. Økonomien var svak. 501 buksa som alle skulle ha, var like uoppnåelig som å kunne dra på hytta og kjøre slalåm. For å komme bort fra alle spørsmålene om familien, byttet Dan skole. Hvis noen spurte ham om faren, hadde han svar på rede hånd.
— Jeg laget en eventyrhistorie om ham, sa at han var pilot som aldri var hjemme, forteller han.
Musikkfamilie
Musikk bandt familien sammen. Moren hørte på Leonard Cohen og Bob Dylan, søsteren likte trash, broren punk. Dan var opptatt av alt fra Dire Straits til jazz.
— Det som redda meg i oppveksten var musikken, sier han.
Dan lærte seg tekster, spilte trommer, sang og drømte om å ble stjerne. Ikke alle trodde han ville nå scenen.
— Faren min sa at jeg ikke kunne bli musiker. Jeg ville vise at han tok feil, sier han.
For å øve seg sto han mellom to bjørker på en stor åker.
— Foran meg var det sikkert 100 000 tilskuere. Fantasien min har det aldri vært noe i veien med, sier han.
Droppet skolen
Dan var lesehest og gjorde det bra på skolen. Samtidig ville han vekk.
— Jeg stamma. Hele klassen begynte å le når jeg skulle si noe, forteller han.
Etter at han fikk MBD-diagnose ( ADHD), mente noen at han var kriminell.
— Jeg hadde ikke gjort så mye galt, men var urolig. Det var nok. Jeg fikk skylda for alt, sier han.
Musikken holdt ham oppe. Ved en tilfeldighet oppdaget noen talentet hans. De hadde hørt ham synge og ville ha ham i bandet sitt. Halvveis i videregående droppet han ut og dro til Oslo. En ny verden åpnet seg.
— Jeg stod på scenen og tjente tre-fire tusen kroner kvelden før jeg var gammel nok til å få servering, forteller han.
Penger, kvinner og rus
I Oslo sto det ikke MBD-diagnose skrevet i panna og han stammet ikke når han sang. Musikerlivet bød tvertimot på penger, popularitet og kvinner. I 18 år levde han av musikken. Noe var spennende, mye var det ikke.
— Å spille for fulle nordmenn og brisne, innpåslitne damer er ikke glamorøst. Du blir også passe lei av å synge «rock me baby» kveld etter kveld, sier han.
Han spilte med ulike band landet rundt og hadde 150 reisedager i året.
— Jeg jobba 15 timer i døgnet. Selv om jeg hadde en dårlig dag, måtte jeg levere. For å klare presset, begynte jeg med amfetamin. En slags selvmedisinering. Med amfetamin følte jeg meg rolig, normal. Jeg brukte også hasj og kokain og røyka heroin. Jeg hvilte aldri og spiste knapt. Til slutt var det bare skinn og bein igjen av meg.
Rusfri på egen hånd
Da søsteren fikk barn, bestemte han seg. Han ville være et forbilde, ikke en rusa, surrete onkel.
Tantebarna ble motivasjonen han trengte. Han klarte avrusingen sjøl, og synes ikke det er noen bragd.
— De fleste avruser seg faktisk på egen hånd. Man kommer til et punkt der nok er nok, sier han
De første årene som rusfri var tøffe.
— Jeg fikset ikke å være på NAV og hadde noen vonde opplevelser bak meg. Jeg fikk hepatitt A da jeg var ung og overlevde såvidt. Jeg ble også utsatt for grov vold etter å ha ertet på meg folk i det nynazistiske miljøet. Opplevelsene satt i meg. Jeg har fått påvist posttraumatisk stresslidelse og var dårlig lenge, men fikk etterhvert god hjelp, forteller han.
Nyskapende musikkprosjekt
Da han først våget å komme til Sagatun, ble han raskt en ressurs. Han fikk plass i brukerstyret og ble brukerrepresentant i styringsgruppa da institusjonen Blaarud (Sykehuset Innlandet) og Sagatun i 2018 fikk midler til et banebrytende prosjekt i musikkterapi for mennesker med psykoser, angst, depresjon og rusproblemer. For første gang deltok inneliggende pasienter og brukere hos en ideell aktør i lokalsamfunnet i samme prosjekt.
For Dan ble prosjektet også en dør inn til arbeidslivet. Han fikk en prosjektstilling som erfaringskonsulent innen musikk og fungerte en periode som en bro mellom Blaarud og Sagatun Brukerstyrt Senter.
— Ved å jobbe med de samme personene i institusjon og utenfor, fanger man opp flere, sier han.
Musikk som medisin
Det er et stort behov for bedre overganger mellom institusjon og hverdagen utenfor, mener Dan. Pasienter i institusjon er ofte redde for å skrives ut fordi de mangler et tilbud på utsiden. Prosjektdeltakerne som kommer fra institusjon føler seg fort trygge på Sagatun.
— At de kjenner oss fra før, er en stor fordel. En deltaker gikk rett fra psykoseavdelingen til å stå i band og fronte egne låter og egne tekster. Slikt er sterkt å oppleve,sier han.
Lyttegrupper og konserter
Prosjektet Musikkterapi er nå forlenget og mellom 20 og 35 personer deltar ukentlig på musikkaktiviteter. Mange opplever bedre helse og større mestring. De får gode musikkopplevelser og føler at de blir tatt inn i et fellesskap. Sykehuset Innlandet ble innvilget musikkterapeut i fast stilling i 2020, og Dan er nå fast på Sagatun, dels som fadder for nye brukere, dels som erfaringskonsulent. Hver uke er det musikkøvelser og lyttegrupper, hvor deltakerne selv velger musikk.
Dan er også med i senterets band, Saga Rockers, som opptrer på ulike arrangementer og høster stor applaus. Noen av musikerne er så gode at de kunne levd av musikken, mener Dan.
Musikk en ekstra kanal
Dan er overbevist om at musikk kan virke like godt som reseptbelagte medisiner.
— Musikk er en ekstra kanal inn til folk som sliter, sier han.
— Mange klarer ikke å snakke om følelser, men de har et forhold til musikk. Musikk er en måte å få ut ting på. Med musikk trenger du ikke ord. Men musikken kan også åpne opp for ordene, sier han.
Som erfaringskonsulent føler han at han er til nytte. Han har sett folk komme livredde inn, uten håp. Gjennom musikken har de fått tilbake troen på seg selv og på livet. Noen sier «takk for at du er der» andre «takk for at du lar meg få lov til å utfolde meg». Det finnes også de som sier «jeg hadde ikke klart dette uten deg».
— Slike tilbakemeldinger motiverer, sier han.
Ut av isolasjonen
Dan har ennå perioder hvor han trekker seg tilbake, men stort sett er livet fint nå. På Sagatun fant han fellesskapet han lengtet etter. Han har vært rusfri i 12 år, har jobb,samboer og venner, har kjøpt bil og skal ta lappen om ikke så lenge.
Et av livets høydepunkter er barna til søsteren, de han ville være en nykter, god onkel for. Han har et nært forhold til dem.
— De digger meg. «Vi vet du har hatt problemer», sier de. «Men du er et forbilde også».