Dette var et av utsagnene som kom frem på dialogen som ble arrangert etter filmfremvisningen “The recovery channel” torsdag i forrige uke på Hamar kino. Det var Landsstyreleder Anna Cecilie Jentoft fra Landsforeningen for pårørende innen psykisk helse, som sa dette. I panelet denne kvelden var også Gunnar Brox Haugen som er generalsjef for SEPREP Foundation, som ledet panelsamtalen, Ellen Ugelstad, regissør for filmen, Birgit Valla, psykolog, Mette Ellingsdalen, leder for landsforeningen We shall overcome, Harald Aasen, avdelingssjef Akutt og psykosebehandling, Sanderud sykehus, Petter Sundt Nygård, leder for psykisk helse og rus i Hamar kommune, og Karin Andersen, politiker i SV og styreleder på Sagatun Recovery.
The Recovery Channel handler om en nyhetskanal som går i dybden og presenterer nyheter om psykisk helse, menneskerettigheter og tvang i psykiatrien. I tillegg følger vi redaksjonsmøtene og nyhetsankeret Randis liv utenfor sendingen, som pårørende til søsteren Ylva, som ikke vil ta imot hjelp. The Recovery Channel er både et personlig og et politisk prosjekt. Filmen er basert på filmskaper Ellen Ugelstads egne erfaringer med en yngre bror som har vært inn og ut av psykiatrien i over 25 år.
Denne filmen ble vist, med en påfølgende panelsamtale der representanter fra tjenestene og organisasjonene (som nevnt over), møttes for å reflektere over innholdet i filmen og hva som må gjøres innen psykisk helse- og rusfeltet i Norge.
De som sto bak dette arrangementet var en organisasjon som heter «Mad in Norway» og Sagatun Recovery, i samarbeid med filmskaperen Ellen Ugelstad og hennes team. Ellen Ugelstad deltok selv i panelsamtalen, som ble ledet av Gunnar Brox Haugen.
Vi fikk se en sterk film som viste noe av praksisen i psykisk helsevern i Norge i dag, der vi blant annet fikk innblikk i det å bli tvangsinnlagt på institusjon, og i enkelte tilfeller der pasienten blir lagt i belter. Vi fikk møte Ylva, som blir hentet av politiet for å bli lagt inn på psykiatrisk sykehus, mot sin vilje, der hun også blir lagt i belter, da hun ikke vil ta i mot hjelp. Vi fikk et innblikk i hvor vanskelig det kan være å føle på pårørendeansvar, hvor denne metoden er eneste utvei. Etter innleggelsen vil ikke Ylva ha noen kontakt med familien, da hun føler de er årsaken til tvangen som er brukt mot henne. Her får brukermedvirkning og menneskerettigheter satt på en hard prøve, og retten til å medvirke i egen behandling blir satt til side.
Det ble en panelsamtale etter filmen, der det fremkom at det må finnes alternativer til tvang i psykiatrien, for eksempel at det må finnes medisinfrie tilbud, og at institusjonene må kunne ha frivillig innleggelse når personer ønsker det selv. Pårørende, de med egenerfaring, fagfolk, politikere og brukerorganisasjoner må komme sterkere inn i å finne alternativer til tvang i psykiatrien. Det ble belyst at vi må bygge ut psykisk helsevern både i kommune og spesialisthelsetjenesten, at vi må fylle det med innhold. Det ble også hevdet at vi må bygge opp de gode lavterskeltilbudene slik som for eksempel Kulturnettverket, Blaarud og Sagatun gjør det. Der folk kan finne mening i livet,- der det er reell medvirkning, og at det her trengs mye mer opplæring. Tjenestene må tilby nødvendig og tilpasset behandling og tilgang til materielle ressurser, mennesker trenger også noe å leve for. Tilbud som kan gi mening og mestring, struktur i hverdagen, redusere ensomhet, gi tilhørighet og sosialt nettverk. Dyr og spesialisert behandling blir bortkastet dersom man ikke har noe å bli utskrevet til. Derfor trenger vi steder som Sagatun Brukerstyrt Senter (Sagatun Recovery), Blaarud og Kulturnettverket, som viktige supplement til de offentlige tjenestene.
Sagatun Recovery mener at det finnes og det fortsatt må jobbes for å finne gode alternativer til tvang. Vi er opptatt av Recovery som betyr at den enkelte får støtte til å leve et meningsfullt liv i lokalsamfunnet på tross av problemer og begrensninger. Gjenvinning av kontroll og myndighet i eget liv er sentrale elementer i prosessen. Recovery innebærer økt forståelse, aksept, respekt og bedre levekår for mennesker med utfordringer innen psykisk helse- og rus i samfunnet. Det handler om tilhørighet, håp, identitet, mening og empowerment eller selvbestemmelse.
Det ble nevnt at vi må endre hele tankesettet og måten vi jobber på i psykiatrien for å endre på den praksisen vi ser i dag, der utfallet kan bli tvang og belter. Vi må endre berøringsangsten for det som skjer i psykiatrien. Ellen, som er regissør for filmen, forteller at hun har sett broren sin og så mange andre gå til grunne på grunn av psykiatrien.
En hevdet at vi må legge ned psykiatrien og bygge opp tilbud som vil noe annet. At vi må bygge opp gode og variert lavterskeltjenester, redusere stigma, få lett tilgang på tilgjengelig hjelp, som vil noe annet enn tvang. De pårørende må ha et sted å melde sin bekymring, og at vi må slutte å snakke om sykdom og diagnoser, heller snakke om menneskene.
Det blir nevnt at denne inngripende problematikken som filmen viser, har eksistert i veldig mange år, og at dette må vi ta innover oss og legge ned et system som skader folk. Dersom vi skal jobbe i tråd med menneskerettighetene, må de legges over til den som utfører denne praksisen.
Harald Aasen, avdelingssjef Akutt og psykosebehandling, Sanderud sykehusforteller sier at filmen gir et riktig inntrykk av en liten del av psykiatrien i Norge. Det meste av psykisk helsevern er basert på frivillighet og gir god hjelp. Filmen løfter fram de dilemmaene vi står i på en god måte. Han forteller videre at ca 500 henvisninger fra legevakta er uten samtykke, og at de avslår nesten halvparten, og at de får like mye klager på at de ikke bruker tvang.
Ellen, regissør for filmen, sier at vi trenger mye mer forebyggende hjelp og mer brukerstyrt hjelp/senger. Det er FOR mange som IKKE får god hjelp i psykisk helsevern. Hun forteller at hun savner muligheten for å gi feedback til behandlingen pasientene får, som kan være med å utvikle tjenestetilbudet på en mer brukervennlig måte.
Gunnar Brox Haugen, som er generalsjef for SEPREP Foundation, sier at «Old ways won’t open new doors», der han etterlyser en debatt om psykiatrien i Norge, slik Danmark har hatt.
«Lytt til det vi har å si,- vi som har skoene på» og vet hvordan livet fungerer for de vi er pårørende til, og for pasienten selv, er et viktig budskap fra Landsstyreleder Anna Cecilie Jentoft fra Landsforeningen for pårørende innen psykisk helse.
Vi takker for en veldig viktig og engasjerende film, som kanskje bringer budskap om å tenke nytt innenfor behandlingen i psykiatrien.
Bildetekst hovedbildet: Ellen Ugelstad, regissør for filmen.