Eventyreren Lars Monsen har mange lange ekspedisjoner bak seg; Norge på langs, Canada på tvers, Alaska på langs og så videre og så videre. Men det er ett stort villmarksområde Monsen ikke har krysset enda: Klukhagan på Hamar. En så lang, utfordrende ekspedisjon krever lang tid med planlegging. Jeg fikk idéen en morgen og reiste avgårde en halvtime senere.
Det kribler av forventning da jeg tar de første stegene inn i dette massive villmarksområdet. Det vil nok ta meg flere måneder å krysse Klukhagan, og naturopplevelsene jeg vil møte vil nok bli meget imponerende. Ulende ulveflokker, majestetiske reinsdyrflokker og svære grizzlybjørner vil nok bli et daglig skue.
Etter noen minutter kommer jeg til et gammelt ildsted som de innfødte sier har blitt brukt i tusenvis av år. En pause her med bålfyring og kaffe mens jeg kjenner på den samme følelsen generasjoner av urinnvånere fra området har kjent på er en opplevelse jeg ikke kan la gå fra meg. Bålplassen er imidlertid helt nedsnødd og jeg har ikke med meg kaffe, så jeg går videre.
En stund inn i vandringa har jeg fortsatt ikke sett noen av de store reinflokkene eller glupske ulvene jeg hadde forventet på dette stadiet av ekspedisjonen. Derimot ser jeg masse småfugler, en hakkespett som trommer tålmodig mot en forfrossen trestamme, og en liten flokk rådyr som holder øye med meg fra trygg avstand. Men de store dyrene må nok være her et sted, for det går store dyretråkk i alle retninger, nesten som stier…
Det er veldig beroligende å gå til naturens egen musikk, som for eksempel anleggsarbeid og konstant småflytrafikk. Noen ganger synes jeg å skimte en annen person mellom trærne, men dette skyldes nok at jeg har vært så lenge alene her i villmarken at den sosiale delen av hjernen min tyder en hver bevegelse som et annet menneske.
En grunnregel innen ekspedisjoner er at man aldri skal gå langt den første dagen, og jeg hadde planlagt å slå leir etter bare 6 timer med forflytning. Etter en snau halvtime kommer jeg til utkanten av skogen, inn i et bebodd område. Kanskje like greit, jeg hadde av en eller annen grunn ikke med med telt og sovepose. Etter litt forvirret googling finner jeg fort ut at «kvm» står for «kvadratmeter,» ikke «kvadratmil.» Etter noen minutter med iltre lyder og finske gloser jeg ikke skal sette på trykk her tok jeg bussen hjem og satte en pizza i ovnen.
Dårlig humor til side, om noen kan tenke seg å gå en hyggelig liten tur i skogen uten å måtte krysse et helt kontinent, kan jeg anbefale Klukhagan. Tydelige, merkede stier, mulighet for bålfyring på enkelte plasser, og det skal godt la seg gjøre å gå seg bort. God tur!
Noe av naturen du kan oppleve i Klukhagan fra forskjellige årstider.