Sagatunvegen 47A, 2317 Hamar
ÅPNINGSTIDER
man-fre 08:00-15:30
KONTORTELEFON
62 50 97 55
Honoratte 5

Recoveryverksted - Levekår og utenforskap

«Godt at Sagatun fins dere jobber med det vi har kjent på kroppen. Viktig og få hjelp til å få økonomien på plass, når du mister jobben sliter det veldig på den psykiske helsen». Dette var et av utsagnene på recoveryverkstedet den 28.03.19. hvor vi var 22 deltakere.

 

I dette verkstedet satte vi viktige samfunns og velferdspolitiske temaer på dagsordenen. Fagfolk og folk med brukererfaring var med og diskuterte temaene levekår og utenforskap, dette er viktige temaer som har betydning for folks helse og livskvalitet. 

20190509 90538

Daglig leder ved Sagatun Kårhild Husom Løken ønsket oss velkommen og introdusert oss for temaet. På Sagatun er vi opptatt av at folk skal finne mening i livet, finne verdighet i seg selv og få mulighet til å delta i samfunnet.  Viktig at det ikke bare er slik at en er sin egen lykke smed. Det er noen grunnleggende behov som må være på plass som tak over hode og økonomi det er vel ingen som har blitt friske av å miste sitt livsgrunnlag. Opptrappingsplanen for psykisk helse var en helse og velferdsreform – en skulle ha noe og leve av og noe og leve for.  En skulle løfte opp velferdsstatens forsømte gruppe. Til tross for dette ser i dag økende sosiale forskjeller og utfordringer i forhold til feks endringer i Nav-reglene.

Historisk sett er Sagatun en slags «Velferdsstatens fødestue» mange og viktige diskusjoner var på dagsordenen i oppstarten på Norges første folkehøgskole. Som «Knutepunkt for recovery» ønsker Sagatun og bringe noen av de tradisjonene videre og er derfor glad for å kunne introdusere dagens foredragsholder leder av Velferdsalliansen Honoratte Muhanzi.

20190328 101837 002

Foredragsholder og leder av Velferdsalliansen Honoratte Muhanzi er fra Kongo og har vært i Norge i 18 år. Hun kom hit som 33 åring med 2 barn, som nå har blitt til 7 barn. Hun forteller om Velferdsalliansen EAPN Norway som er et nettverk av 17 organisasjoner som jobber for sosialt, økonomisk og rettslig vanskeligstilte grupper i Norge.EAPN (European Anti Poverty Network) vil bidra til et aktivt inkluderende velferdssamfunn, setter brukermedvirkning på dagsorden og arbeide for sosial rettferdighet gjennom ulike sosialpolitiske samarbeidsprosjekter og arrangementer. 

Det er flere faktorer som påvirker levekårene våre. Levekår handler blant annet om relasjonene vi har til andre mennesker og om hvordan vi har det. Det pekes på faktorer som; sosial rang, livstil, diskriminering, tilgjengelighet av sosiale tjenester, skolegang mm. Faktorer som dette bidrar ofte til at mennesker føler seg sosialt ekskludert som enkeltmenneske eller som gruppe. Kort sagt oppstår sosial ekskludering når man ikke lenger «passer inn» i samfunnet. 

Det er over 170.000 mennesker i arbeidsfør alder i Norge som ikke jobber, studerer eller søker om offentlige ytelser. Disse faller ofte utenfor sammen med grupper som; uføretrygdede, langtidssyke, barnefamilier og unge enslige for å nevne noen. Fellesnevner for disse gruppene er at de har lite midler.

Dårlige levekår og utenforskap hemmer en fra å leve et fullverdig og meningsfullt liv. De sosiale ulikhetene byr på utfordringer på mange plan. Da jeg mistet jobben og søkte kommunen om sosialstønad og fikk beskjed om å selge huset og bilen. Fikk også beskjed om at ungen måtte slutte med fritidsaktivitet. Det hjelper ikke den som står utenfor men fører derimot til mer utenforskap. Det strammes inn på stønader, noe som igjen fører til dårlig økonomi for mange grupper i samfunnet. Dette får konsekvenser på mange områder. Rus og psykiske helseplager henger ofte sammen med dårlige levekår og utenforskap. Behovet for å anerkjenne at de økte aktivitetskrav for å motta minsteinntekt oftest har motsatt og negativ effekt, da det for det meste skaper stress og angst for inntektsmottakere og undergraver målet om minimumsinntekt som er å løfte folk ut av fattigdom og gjøre det mulig for dem å leve aktive og verdige liv i samfunnet. 

Det kan settes i gang flere tiltak for å bedre levekårene. Noen av disse går ut på å øke stønader og sørge for at de som har lite fra før ikke får enda mindre. Ikke stigmatiserende tilgang til fritidsaktiviteter eks opplevelseskort, økt barnetrygd, gratis skolemat og å få tannhelse inn i folketrygden er gode tiltak. Man bør ha mer fokus på fattigdom og barnefattigdom da dette er en gruppe som øker og vokser raskere enn fattigdom blant voksne. Arbeidet mot fattigdom må i større grad begynne og se familiene som en helhet, spesielt nå som barnefattigdom har økt kraftig. Alle barn burde ha minst 1 aktivitet og gå til. Noen ganger får en årsavgift for fattige barn. men det er den minste utgiften, kanskje må en kjøre til trening flere ganger i uken, kjøpe trenings-klær og dra på kamper i helgene. Fokuset bør også rettes mot de som kommer til Norge, og sørge for at disse blir godt integrert. Man må legge til rette for at enkeltmennesket opplever å bli hørt, sett og kan delta aktivt og medvirke i sin vei mot mestring av sin situasjon. 

Ifølge FNs barnevernkonvensjon skal alle barn og unge ha muligheter til å delta i lek og fritid, til å oppleve en anstendig levestandard og til å utvikle sine evner og ferdigheter. Barn har også rett til å bli hørt i saker som angår dem.

Velferdsalliansen har også en pris som går til en journalist som presenterer de som er fattige på en verdig måte.

 

Recovery

Diskusjon/reflekson rundt temaet «hva er utfordringene i forhold til levekår og utenforskap og hvordan kan vi jobbe videre med det?» etter walk and talk.

Det kom frem mange tanker og erfaringer rundt temaet. Mange har opplevd vonde erfaringer i barndommen og som voksne, som har vært med på å skape et utenforskap. Utenforskap dreier seg sånn sett ikke bare om økonomi, men også om sosial aksept. Flere har opplevd utenforskap på sosiale medier, på jobben og i skolesammenheng. Mange har opplevd å bli møtt med skepsis og mistillit i prosessen med å søke hjelp fra det offentlige. Det krever mye energi og planlegging å komme seg gjennom «papirmølla». Det kan virke som om hele systemet er bygget på mistillit. 

Mange etterlyser et slags «sikkerhetsnett» eller «borgerlønn» som innebærer at du er sikret en «lønn» hver måned som dekker det nødvendige. Det er veldig viktig å ha en inntekt for å ha en viss forutsigbarhet i hverdagen. Det skaper en indre motivasjon bare det å vite at en har penger til det nødvendige, og dette er viktig for den psykiske helsen. Det bør derfor settes et «tak» på hvor mye en inntekt/borgerlønn bør være på. Mange har opplevd å bli stigmatisert, og at ting ble brukt mot deg i søknadsprosessen. Det er tabu å stå frem som fattig, og de kravene samfunnet stiller til oss kan være urimelige. Det er ikke alle som passer inn i en A4-kategori. 

Sagatun bidrar til å sette utenforskap og levekår på dagsorden ved å sørge for at brukere av senteret opplever respekt og inkludering i hverdagen. Godt at Sagatun fins «Dere jobber med det vi har kjent på kroppen». Viktig og få hjelp til å få økonomien på plass, når du mister jobben sliter det veldig på den psykiske helsen. Det å slite psykisk er tabulagt også i 2019. Det og komme til Sagatun og føle at jeg mestrer med litt press har vært veldig viktig for meg. 

Deltakerne på verkstedet ønsker også at Sagatun skal bidra til en politisk debatt eller politiske verksteder hvor vi setter fattigdom og utenforskap på dagsordenen. Politikerne skal jo jobbe for oss! Da må vi påpeke uverdige forhold og være med og bidra i debatten. Men hvordan kan vi presentere folk som faller utenfor på en verdig måte?

Sagatun kan også bidra ved å f.eks støtte velferdsalliansen og andre organisasjoner som jobber med det temaet.

 

 

BILDEGALLERI

TILBAKE DEL